Høy luftfuktighet, klamt, overskyet og en naken og blek (men fattet) kropp inne i kjøredressen. Dette kunne gå begge veier. Amund er biltrailsportens kommandosoldat, men likevel en vakker mann, og hadde han vært en hund ville jeg nok klappet han uten frykt for at han skulle bite. Øvre Romerike er (i likhet med Nord-Norge) i vekst og litt sand-trail underbygger dette. Jeg så verken midnattssol eller nordlys, men likevel var det henrivende. Utstyrt med godt humør og deodorant skulle jeg støtte Amund med heiarop og bønner om forsiktighet. Han kræsjet. Heldigvis var bilen lånt. Stolt hevet han armene over hodet etter å ha klatret ut av bilen som befant seg i opp-ned-modus. Karrierens høydepunkt? Applaus fra publikum. Framhjulene skrævet som en billig hore.  Applausen avtar. Dristig satsing og en for tung høyrefot. ”Jeg viste ikke at det var en grøft der” uttaler Amund. Jentene fniser og stjeler et blikk. De kler av han kjøredressen med øynene.  Hadde det eksistert et bilsportens svar på skimiljøets afterski ville han fått seg et ligg på doen mens Van Halens ”Jump” hadde dunket gjennom lokalet. Amund må nøye seg med et lånt sveiseapparat og co-piloten. Dagens mann er fortsatt blek, men fattet.